Jeg sitter og tenker på det. For man kan hate så mye. Snø, vind, regn, å være syk.... men noen sier de hater andre også. Å hate noen må være en grusom følelse?
Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, hat er forkrøplet kjærlighet. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet. (Eli Wiesel)
Kanskje er det slik at man ikke hater noen, før man blir likegyldig til dem. Kanskje det er rent hat?
Jeg er en følelsesmessig person - noe jeg har begynt å akseptere mer og mer. Før så trodde jeg at jeg var fornuftig og stabil. Hver gang jeg lot følelsene mine løpe av med meg, fikk jeg en veldig mislykkethetsfølelse. Fordi jeg har nok stilt veldige krav til meg selv med at jeg skulle være en fornuftig og ansvarsfull person. Jeg følte at jeg led nederlag.
Jeg kan fremdeles ha det slik. At jeg skulle ønske at jeg var mer likegyldig når folk såret meg, eller at jeg skulle være mer likegyldig til at andre ble såret av meg.
Men jeg er ikke det.
Jeg kan for eksempel gråte i flere dager om jeg sårer noen uten å mene det.
Så er spørsmålet: hva er best? At jeg klarer å legge alt bort, og bare sette på meg en likegyldig mine? Eller at jeg bryr meg. Mer enn det som er godt for meg til tider.
Hvis jeg skulle velge mellom å være følelsesløs, kontra det å ha følelser som er vonde, vil jeg alltid velge å ha følelser.
De viser at jeg fremdeles har medmenneskelighet i meg. De viser at jeg fremdeles har liv i meg. De viser at jeg ikke har gitt grobunn for hat...
Den dagen følelseslivet mitt blir borte, den dagen har jeg tapt.
